Vilcabamba

Fredag kjoerte i avgaarde mot Vilcabamba. Foerst skulle vi busse i 6 timer til Loja, og sà 1 liten time til Vilcabamba. Plassen er kjent for at det visstnok skal vaere svaert mange gamle folk der, opp mot 130 àr.. Meeen eg er skeptisk. Grunnen skal vaere det fantastiske vannet :) Vel, vi fàr no se om eg blir over 100. Dà veit eg i sà fall grunnen ;)

Lise Marie og meg baki taxien pà vei til hotellet :)

Vi var framme pà hotellet klokka 9, og var skrubbsultne, siden vi ikkje hadde spist noe saerlig siden frokost. Men restauranten pà hotellet var stengt, og siden vi trengte ein taxi for à finne ein restuarant, blei det bare noen oel i baren. Loerdag var vi oppe klokka 8 for à spise frokost og à traske pà tur. Vilcabamba har mange flotte turmuligheter, og dansken Tobias som bodde pà samme dormatorio som oss sa at "men dere kan sko ik gaa fejl, det er majet let at finde". Supert! Vi la i vei uten kart, og med godt mot. Etter à ha traska pà ein grusvei langt og lengre enn langt kom vi plutselig til et piggtràdgjerde, som ikkje sàg ut til à invitere til videre gange. Sà vi snudde, og gikk samme vei tilbake. Rasmus hadde vore rimelig stille heile turen, og foerst nàr vi var nesten framme i byen fant vi ut at han ikkje hadde hatt med seg noe vann. Men vi fant ein restaurant rimelig fort og fikk spist god mat, og dà kom formen seg. Tilbake pà hotellet slappa vi bare av i hengekoeyer, og var klare til à spise enda meir kl 1800. Sultne etter lang dag. Tobias flirte nàr vi fortalte kor vi hadde gàtt, men nàr vi fikk veiforklaringa ein gang til syns vi fremdeles det hoertes vanskelig ut, og tross alt fikk vi ein fin tur pà grusveien. Karina hadde nye sko, og det fikk ho merke med gnagsàr og store vannblemmer. I tillegg hadde ho foer pà dagen sparka til ein dodoer, med resultat knekt tà. Men det hadde skjedd foer, sà det ordna seg ;)

Ut pà tur, og resultatet tilbake pà hotellet; knekt tà og store vannblemmer.

Hotellet vi bodde pà var skikkelig koselig, med mange kjekke folk. Vi snakka ein del med bartenderen der, det var ein tysker som heitte Sebastian, og som skulle jobbe der noen uker foer han reiste videre i Soer Amerika. Det som var litt morsomt var at han og Karina traff kvarandre i Colombia nàr dei venta pà flyet, sà igjen, verden er ikkje stor. Har vel ikkje fortalt om Karina enno. Det er ei jente fra Trondheim som vi starta pà skulen sist tirsdag. Etter 3 dager i Cuenca fikk ho nok, og reiste videre. Ho har vore ute og reist i 3 àr, med enkelte màneder heime for à tjene opp penger. Ho hadde maaange artige historier à fortelle, og det frista veldig à reise enno meir rundt om kring etter meir ho fortalte. Planen var egentlig à reise rundt i Soer Amerika noen màneder no, med 1 mnd i Cuenca for à laere spansk. Men som sagt, det tok tre dager, og sà var ho reist vekk fra Cuenca, og plutselig hadde ho fàtt muligheten til à reise som ein av fire medlemmer pà ein seilbàt som skulle reise fra Galàpagos til New Zealand pà 2 màneder. Den muligheten tok ho, og skal reise avgàrde om ca 1 veke. Ka hadde du sagt dà pappa, om eg hadde gjort det samme? Haha..

Vel, loerdagskvelden blei ein livat kveld i baren, og neste morgen var vi oppe kl 8, fordi vi hadde bestilt3 timers tur pà hest til kl 9. Vi hadde fàtt hoere mangt og meget om desse hesteturene. Blant anna var Maria og Lina pà samme opplegget helga foer oss, og Maria fortalte om helvetesturen pà hesteryggen som ho var sikker pà at kom til à bli den siste turen i hennes liv. Ein anna tysker pà hotellet smilte bare, og sà lykke til. Han hadde nemlig tilbrakt meir tid pà bakken enn pà hesten. Derfor blei eg ein smule skeptisk nàr eg fikk vite at hesten min heitte Tornardo. Men det funka fint, hestene var snille som gull og gjorde stort sett slik vi ville. Ein gang nàr Tobias kom humpende forbi meg i lett trav, spurte eg kossen det gikk: "jo, det gaar fint, men jai syns nu det er litt humpete".
Det som ikkje beli fullt sà kjekt pà den turen var nàr Karina etterkvart fann ut at ops, eg er visst alergisk mot hest. "Gàr det bra?" "Jaja, klart det". Etter ein halvtime sàg vi at ho var langt fra bra, og vi màtte stoppe for à proeve à fà tak i ein taxi. Vi blei litt bekymra nàr vi trodde at guiden fortalte at for tre dager siden hadde ei jente doedd fordi ho var sà alergisk at ho ikkje fikk puste. Det viste seg at det bare var vi som hadde misforstàtt spansken, heldigvis. Uansett, guiden vàr banka pà hos noen vi reid forbi, og dei fikk kjoert ho til sjukehuset. Vi besoekte ho etter vi var tilbake med hestene, og ho sàg ikkje akkurat bra ut, men dà hadde ho fàtt noe adrenalin og greier, og ville vaere bra om noen timer. Lise Marie, Rasmus og eg màtte hoppe i ein taxi og komme oss tilbake til hotellet, siden bussen gikk tilbake til Cuenca om mindre enn ein time. Det rakk vi heldigvis, og i Loja rakk vi til og med og spise litt. Pà vei til bussen traff vi pà Nathalie og ei venninne, men màtte egentlig bare springe videre.
Vi hadde reservert seter til bussen, men nàr vi kom dit var den full. Og dà meine eg FULL! Men vi fikk no pressa oss pà, og fikk to av de tre setene vi hadde reservert. Sà i ca. 1.5 timer satt vi ganske trangt, men etterkvart gjekk folk av, og vi kunne sitte litt meir behagelig. Vi var framme i Cuenca ca kl 8, og dà reiste eg heim for à tilbringe siste natt hos familien Moreno. Fikk ein god klem av alle, og José inviterte meg tilbake til 15àrs dagen sin (som er om 8 àr). Dà skulle han ha stor fest pà stranda med jenter i bikini. Hehe...