Mindo

Loerdag 29. nov - soendag 30. nov reiste eg, Maria og ei som heiter Kristina til Mindo. Kristina kom til Quito paa torsdag, og Maria hadde treft ho paa skulen, saa vi inviterte ho med. Mindo er ligger paa ca 1400 m, dvs at temperaturen var meget behagelig, og vi kunne finne fram short og bikinien igjen. Hostalet vi bodde paa hadde nemlig et lite basseng :)

Vel, Mindo er vel egentlig kjent for ein flott plass aa dra dersom ein er fugleinteressert. Streit tenkte vi, men reiste likevel ;) Vi sjekka inn pà Jardin de los pàjaros (fuglehagen eller noe sànn) og rett ved siden av var hostalet birdwatchers paradise eller noe sànn. Perfekt! ;)


Hostalet vàrt

Vi fann ut at vi ville proeve canopy (linegreie, sjà bilder). Fikk vite pà hostelet at det var 2.4 km à gà, veldig enkelt à finne fram sàklart, sà vi la i vei. Vi endte til slutt opp langt uti huttiheita pà eit hostel som eg ikkje kan tru det var mange folk som fant fram til. Vi fekk vite at vi hadde gàtt for langt, og màtte gà tilbake. Vi satte oss ned med litt mat og drikke, og fugleentusiasten Elisabeth fekk tatt noen bilder av noen kolibri som flaug rundt. Det var ikkje sà enkelt, ettersom dei var pitte smà, og flaug rundt fort fort!


Her er vi dà pà vei (men i feil retning). Det var rimelig varmt, sà vi kjoelte oss litt ned i elva. Siste bildet er ein kolibri.

Pà tilbakeveien fekk vi heldigvis haik, og blei sluppe av i veikrysset vi hadde gàtt feil. Dà skulle vi oppover, og vi sàg foerst eit skilt som sa at det var 200 m igjen. Hurra, ropte vi, men rett rundt neste sving var det eit nytt skilt som sa at det var 1500 m igjen. Motet sank, og vi bestemte oss for à haike med neste bil som kom. Etter litt hoerte vi brumming nede i bakkene, og Maria sa at "ae trur det e ein traktor som kjaem!". Det var ingen traktor, men ein slags lastebil, der det var inreda seter pà lasteplanet. Pà setene satt det ein gjeng med middelaldrende damer som sang og klappa, og stemningen stod i taket. Vi ante fare, og det kom ingen haiketommel opp, men likevel stoppa de, og var superhappy nàr vi hoppa pà. Vi lurte veldig pà ka for noen damer dette var, vi bestemte oss for at det sikkert var ein lokal syklubb som var pà tur. Syklubben var artig, og vi blei fort med pà synging og klapping, og nàr vi kom fram dit vi egentlig skulle hadde vi det sà kjekt, at vi blei med videre.


Maria klapper med. Bedre blir det bare ikkje :)

Syklubben skulle bade i ein kulp, og det kosta penger à komme seg dit, og siden vi ikkje hadde penger blei vi med bilen ned igjen. Det blei altsà ingen canoping den dagen. I stede spiste vi pizza og tok noen drinker.


Maria var ikkje akkurat i stràlende humoer den kvelden, men kaffi og ein kake som smakte alkohol retta opp i det :)


Bak baren kom det plutselig traskende ein hest. Med Vilcabamba friskt i minnet blei Maria skremt stakkar.

Dagen etter proevde vi oss pà canoping igjen, og denne gangen tok vi ingen sjanser, og bestillte heller ein taxi opp. Kristina stakkar hadde litt hoegdeskrekk, men trur ho syntes det var artig likevel.


Her er bilder fra den beroemte canopy-ingen.